Så nært. Så vanvittig nært, og ikke minst kjært. Det stikker dypt, dypere enn jeg noensinne trodde det var mulig å komme. Der ligger det. Vrir og vender seg, som en stor orm. En giftig slange, som bare vil meg vondt. Det gjør vondt, så vondt. Jeg hyler, skriker, slår i lufta, før jeg segner om på gulvet. Der blir jeg sittende og hikste, riste. Av pur sorg. Svart, stygg, ubarmhjertlig sorg. Den altoppslukende sorte hetta trees over hodet mitt, og jeg kan ikke se. Kan ikke se lyset mer. Ikke mer.