Gosh, det beskriver vel hele min psykiske eksistens for tiden. Mitt humør er det man gjerne kan kalle premenstruelt, berg og dal-bane, hormonelt, what not, liksom. Helt intense svigninger av den grusomme sorten. Men likevel k.l.a.r.e.r jeg ikke å utrykke det. Jeg retter all aggresjonen mot meg selv. Mot mitt hjerte, slik at jeg får problemer med å puste. Jeg vet bare ikke hva det er, og det føles vanskelig å håndtere. Mindreverdighetstanker har aldri vært mer fremtrendene. Hence min lange bloggtørke. Tom for ord.
Du e verdifull! E ubeskrivelig gla i dæ, og takknemlig for at æ får ha ei venninne som dæ! Håpa at du snart får det bedre, megasuperstoooor klæm! <3
SvarSlettGosh it! Du er nydelig, Lise <3
SvarSlett