Jeg har hatt en pause. BRB.

Jeg er så phette lei. L E I av alt. I skrivende stund ligger jeg utstrakt, de 160 centimeterne jeg er utdelt, på gulvet. Det er mørkt, det blåser som om det står om liv, og magen min har bestemt seg for at nå er det faen meg nok og er på midlertidig ferie. Holy macaroni sier jeg bare. Fakta det eneste som står på agendaen idag er alle de forbanna drit tankene som vokser seg sterkere for hvert minutt. Hvor er min skyttsengel??

give me some inspiration.

Ordene kommer ikke flytende på ei fjøl for tiden. De er heller nøye innesperret innerst i et kott lagt bak i hjernen, der de støver ned. Det kan virke som om de trives godt, for de har ikke vist noen tegn til å krype frem. Ennå. Jeg prøver meg med forskjellige lokkemetoder med gjevne mellomrom bare for å minne dem på at de trengs. Jeg trenger å sette ord på meg selv. Trenger en form for ventil, eller hva man skal kalle dette. En kommunikasjonsmåte. Fortsettelse følger..

MUSE var så overdrevent genial på scenen at jeg døde opp til flere ganger.

Eg ser..

..at du er trøtt.

Hei, Jeg er seriøst på vidda når det gjelder det meste. Idag er DEN dagen liksom. Føler ikke at hodet henger helt med i de skarpeste svingene. Sitter her med Hanne Hukkelberg på anlegget, og pepsi max-en ved min side. Av og til tenker jeg at jeg er wonderwoman, som skal ut og redde verden, gjøre alle og enhver til lags og på samme tid gjøre kommandosentralen fornøyd. "Jorden kaller Julie". Og der fikk jeg den; Ting og tang går ikke alltid som frøkenen vil. Jeg kan verken gjøre alle til lags, redde verden, eller kontrollere hver minste lille atom som svirrer rundt meg. Nei, det går bare ikke. Finito. Uansett hvor vanskelig det er å akseptere, som er nøkkelordet her, må det bare gjøres. Aksept. Beklager E. Jeg er ikke en av disse som blottlegger i det vide og brede om mitt liv. Jeg bare formulerer bruddstykker av ting som hoper seg opp. Ting som kan analyseres i alle mulige retninger. Anyroad, det blir så jævla lite konstruktivt dette her.